poesi & spices

UD 007 – gastronomisk vendepunkt – ei smakløs tankerekke

Petter Solberg — Tue, 20 May 2008 14:42:52 +0000

uker og måneder har gått siden forrige “ukens dikt” jeg la ut. Det ser altså ut til at prosjektnavnet er en smule villedende. Vel, what the hell, la oss nå bare komme igang.

(gastronomisk vendepunkt – ei smakløs tankerekke)

- uten kunstig tilsatt måtehold

(husk å tilsette saus/valgfritt tilbehør)

gratengen
omformulerer
seg selv i gryta

avbrutte festligheter
bæres inn på fat
som restemat

et måltid som
har fått tid og rom
til å speile seg i
dessertkanna
fortære seg selv
smakstilsette
og smaksdele seg selv
være smaksuenig
bit for bit
fortære og fordøye seg selv
smaksfordele seg
utover tallerkenen
og speile smaken
i fargene,

speile lukten

i smaken
smaksnyttig
mer velduftende
enn strengt nødvendig eller næringsrik

et kjøttfullt måltid
strukket over
et fargelandskap
av størkna saus
dandert med smålig dannelse

blåbær på tyttebærkontinentet

en kuleramme av erter
og eggeglaserte sjampingjonger

vinens geografi
strekker seg i munnretninger
utbygd av en trent tunge

cognac og kaffe
ettersmaken som en svak
kiming
mellom glasset og steintrappa
en temmet viltsmak
et hint av metall i ganen
som minner av klangen
i en spiraltrapp om vinteren
i storm
ti mann
i sprang etter hverandre

opp denne spiraltrappa
en smaksbedøvelse
som gjør farge og lukt og temperatur
fremtredende

smaksrekkas
ulineære historiebygging

et narrativt
tåkelandskap
med svettekjertler
som skiller ut
det gode med det vonde

(drømmemåltidet
som gjør jobben ti ganger bedre
enn en diplomat
står og kjølner på bakrommet)

denne gastronomiske geografien
utprøvd og utbygd
av en trenet tunge
først som å famle etter en vegg
i mørket
så som en smak, nei
en langveisfarende lukt
som du først misliker og
ønsker å vifte bort

(slik du forsøker å vifte bort ei flue

under Beethovens niende

fordi Beethovens niende

hadde akkurat den rette balansen

den tåler ikke så mye som

en knappenålslyd

en eneste summing og Beethovens niende

faller over ende

verden faller simpelthen sammen)
men så finner du noe tiltrekkende
i det avstøtende,
det kompliserte førsteinntrykket
en slags smerte
som viser seg å ikke være en smerte
men en ukjent form for nytelse
som fremmedfrykten har bortsortert
til feil kategori, feil
smaksfløy
eller noe som verken er smerte eller nytelse
men som bare er
og som er dybdeskapende
i en annen retning
du har til nå bare gått i retning høyre
eller venstre
nå går du innover og utover

bestikklydene
gjennom
et halvåpna vindu
ut mot et
fargefattig landskap

med desserten

kommer romfølelsen

og med tannpussen

forsvinner den

alt blir flatt

et vinterløst

vinterlandskap

en metallisk
dur fra
et overmanna
ventilasjonsanlegg
strekker seg ut på plenen
som et rekkverk,

en svak tannverk
eller bare en

skygge uten eier

UD 006 – trekkfugl

Petter Solberg — Sun, 02 Mar 2008 17:16:35 +0000

vender sydover

mot hjertevarme

blir det en trekkfull sommer

UD 005 – oktober

Petter Solberg — Sat, 29 Sep 2007 16:02:04 +0000

nok ei runde med Ukens Dikt. Velbekomme

plommene som faller fra treet

nattkjolen som går over gresset

en stemme som svarer seg selv

trykktungt, trykktungt, trykktungt

fuglene som letter

fra politiets avsperringer

måkeskiten

på det bunadskledde takkekortet

rivjernslatteren

som knuste vannspeilet

og etterlot mageplask

UD 004 – glemmested

Petter Solberg — Fri, 21 Sep 2007 02:28:16 +0000

grønt vann

faller på sorte blader

våte ringer

forandrer to loddrette halvsmil

håret mitt

nedover ryggen som gjørme

jeg sier noe jeg har unngått lenge

løfter hendene fra brystene dine

dekker til de blå kinnene

før en av oss mister balansen

og faller mot den andre

eller mot skogbunnen

pusten flakker mellom fingrene

jeg faller i fallet

mot noe hudløst

mot begge sider av et tosidig speil

den ene knyttneven vår

glemt bak en trestamme eller i skyggene

føttene mine dikter videre

på dine avbrutte armbevegelser

vi kaster fiskesprett

du vinner med en stein

som gjentar stillheten sju ganger

før fuglene våkner til liv

vi samler sand i skoene

haiker barbeint med lastebil

til en mosegrodd benk

hvor vi våkner flere ganger

og glemmer begge noe som

du har husket lenge

UD 003 – overspent

Petter Solberg — Mon, 10 Sep 2007 17:48:20 +0000

Da er det allerede tid for tredje utgave av ukens dikt. Velbekomme!

blekksprut over hvite tangenter
underspilte noter
i margen på et lekseark

et overspent familieråd
partyhatter og
vann som pipler gjennom hull i isen

nervestier og spenningskurver krysses
en plastpresenning faller
over et rynket skogsbryn

kantinas dødssult og overfylte papptallerkener
skygger gjennom en glassvegg
bestikkfektelyder

høyspente salmer
han bruker bokryggene som støyskjermer

UD 002 – reclining figure, 1951

Petter Solberg — Sun, 09 Sep 2007 20:17:29 +0000

Okei, denne uka har jeg tatt en liten tur til billedkunstens verden.

lufta kjølner
i den store parken
en tung kropp utstrakt på gresset
med fugleskit under armene

en koreografisk forsiktighet

metallet gjennom gipsårer
før det slukner og levrer seg
i sanden

Henry mellom to vinduer
kroppen og blikket
som hviler på stokken

skyggene på gresset
vernebevegelser
som forlenger en abstraksjon
animerer og reflekterer

komposisjonen som fortsetter
i mellomrommene
i lufta mellom bronse og bronse

UD 001 – i apehøyde

Petter Solberg — Sun, 26 Aug 2007 23:24:50 +0000

da er vi igang med første forsøk på ukens dikt. Jeg har rett og slett forsøkt å ordleke meg fram til apeland. Eller har jeg apet meg fram til ordlekland? Uansett; lik og mislik det, og skriv gjerne en kommentar om du føler for det!

fra høyden
blir geometrien klarere
om natten
streker utelysene opp krittaktige konturer
av trange blindveier

og om dagen strekker apen fram hodet
mens apehalen måler opp avstandene
mellom menneskene
og fordeler jordfarvene
i temperaturbolker

først når apen har grodd fast i høyden
oppdager den at den har gjeller
og begynner å gråte etter saltvann

med ett blir blindheten klarere
apen sender slipset med vinden
og tar etter hvert til takke med en regndag
til å massere bort muskelsøvnen
slukne burgerånden
og til slutt fukte de ordblinde leppene

om natta drømmer apen om et språk
som kan trekke mosen og gresset
opp i apehøyde

et språk som gir næring nok
til å overdøve den hissende dødssulten
og halve formiddagen
forsøker apen å trekke skylappene
bort fra øynene
så den kan ta for seg
av de fargevarme åkerlappene

mens den klamrer seg fast
for regnet faller så hardt på skuldrene

jazzbar

Petter Solberg — Sat, 04 Aug 2007 00:25:08 +0000

det er ikke første

runde i lokalet,

men hun venter

fortsatt på noe

som glimter;

plast, nypusset kopper

eller kanskje

et glassøye

leppene

er slitte som

bildekk,

hun henger slapt

over mikrofonen,

armene tvinnet inn i

sjalet,

stemmen og håret

tvinnet inn i

et helt annet

kontinent

morgenfuglens første anstrengelse

Petter Solberg — Fri, 03 Aug 2007 01:17:28 +0000

Livet glir på skinner ved sentrum, destinasjonen er klar, mennesker har fått av seg gårsdagens truse og på seg en nyvasket, tidsklemmelukten fra armhulene er sprøytet bort med desinfiserende, men er i ferd med å fylles opp på nytt fra starten på en ny dag på tabellen. Duene kakler i takt med venneflokken på hjørnet, og pirker i papirbiter med nebbet. Skal se de blir spiselige bare man venter lenge nok. Reklamebukkene blir satt ut på fortauskantene med bokstavrekker, og man kan se helt ned i halsen på dem, nei, det gjelder ikke alle varer, bare dem i det hjørnet. Første morgenfugl i butikken kremter og klaprer med nebbet. Grynter med nesen. Dette er for dyrt. Så mye betaler ikke jeg på denne siden av døgnet, det skal jeg betro deg. Det vandrende kasseapparatet smiler med tennene og vil ut av denne fattiggjørende diskusjonen. Tid er penger, og vi har verken tid eller penger på å diskutere med kunder som ikke kan lese skilt. Dere kan iallfall ikke skilte med ærlighet, grynter morgenfuglen og trekker handen over det lysfulle fjonhodet. Han drar opp en skinnfille som antakelig har overlevd både den ene og andre krigen, og napper ut et par finstrykte sedler. Kasseapparatet går bak disken mens morgenfuglen teller opp, og fingrenne hennes danser på bordet, og neglene tikker mot disken som klokka på veggen, men mer ujevnt, som en fortolkning av tid og følelsen av frie bevegelser, ikke matematisk utregnet mønster som gjøken på veggen plystrer etter. Neglene sier tikk og takk, tikktakk, takktakk-tikk, tikk-tikk-takk-tikk, det vandrende kasseapparatet smiler med tennene og forøker ved hjelp av neglene å begynne å føle at tiden går fortere, og at mannen pølsefingrer seg fram til rett seddelantall. Morgenfuglen slipper sedlene i lufta, noen centimeter over disken. De daler ned som høstblader og morgenfuglen er vissen i ansiktet. Kasseapparatet snapper sedlene opp en etter en, danser seg gjennom papirkontrollen meg fingrene, morgenfuglen ser opp i taket for han hører en lyd av vingeslag, men så ser han bort på kasseapparatet som lager lyd med neglene gjennom seddelbunken. Hun nikker til morgenfuglen og trykker på en knapp så skuffen åpner seg, og fingrene sorterer sedlene etter hvor mange siffer det er på sedlene. Hun trykker på knappen igjen og skuffen går tilbake. Kasseapparatet knirker med lattermusklene, for det er lenge siden en så rik fugl trasket inn til henne. Du kan ikke bare sluke de sedlene, sier morgenfuglen. Det smaker godt, sier kasseapparatet og smører seg med en slurk fra gråposen. Morgenfuglen føler seg tung og bruker ekstra mye krefter på å gå over golvet. Han går ut av butikken og skjærer nebb til reklamebukken med gapende bokstaver. Armhulene trenger desinfiserende.

togtur – sammendrag

Petter Solberg — Fri, 03 Aug 2007 01:09:33 +0000

vinterjakka
legges til side 07.35

mann med serveringstralle
serverer meg kaffe
(med litt for mye melk) 07.40 kryssordet i avisen
er seigliva og forblir uløst fram til 09.13

barndomshjemmet
forsvinner ut av sidesynet 09.30:34

og 09.35 kommer en vilt fremmed bort til meg
presenterer seg
og takker for sist

mann med serveringstralle
serverer meg te
(med litt for mye melk) 09.36

lederartikkelen i avisen
skummer bare fløten av
gårsdagens meierirapport
fra knapphetsministeren
og jeg skummer gjennom den mellom 09.40 og 09.43
og jeg tenker over den fra 09.42 til

jente med serveringstralle blir stående
og gjenta et spørsmål jeg ikke hører
og jeg legger avisen til side
og hun knepper igjen en knapp hun har glemt
og jeg unnskylder ubesluttsomheten med en sovepille
og hun serverer meg lunsj og kaffe ca. 10…jeg
husker ikke helt når

men hun returnerer klokken 10.45:59, 11.17:18, og 12.13:14

klokken 13.00 henter jeg bagasjen i en annen vogn
og presser meg forbi en mann med serveringstralle og
13.03 tar jeg turen fra toget mot torget.

andre viktige tidspunkt: 03.16, 14.42, 13.43:43 og 20.29:20

(februar 2007)